Tilståelser fra en dramaqueen

Mitt første møte med Finn.no

2009-08-24T13:07:00.000-07:00

Folk er noen gribber! Bare noe gratis legges ut på finn.no, uansett hvor stygt eller dårlig det er, så er det alltid mange som vil ha det. Dette er historien om en uskyldig jente som la ut noe gratis på finn.no:

Hun har nettopp flyttet inn i ny leilighet. Av sin gamle far hadde hun fått noen gamle hyller, som hun absolutt ikke ville ha. "Ja", sa han, "da får du selge eller gi det bort; legg det ut på Finn!" Jenta fikk tatt noen bilder, og tenkte det var lite håp for disse møblene, og at hun var stuck med de for alltid. Men annonsen ble lagt ut, og hun ventet. Og ventet. En hel time satt hun der. Håpet ble mindre og mindre for hvert sekund som gikk. Egentlig like greit, sa hun til seg selv. For var det noe hun ikke var spesielt glad i så var det nettopp det å snakke med fremmede på telefonen. Men før hun fikk fullført den tanken, så ringte telefonen.

"jai ar interesert i den kiste do har på bildet. på finn. kan jai få den?" Det var en damestemme i den andre enden. "Absolutt", sa jenta, "men den må hentes med en gang". Damen i andre enden sa hun skulle komme så snart som mulig.

Puh, tenkte jenta for seg selv. Det gikk jo ganske greit. Hun tittet ned på displayet på telefonen. "Oi", utbrøt hun til seg selv, "fem ubesvarte anrop!" Hun klødde seg litt i hodet. Pluttselig ringte telefonen igjen. Enda et ukjent nummer. Enda en som lurte på disse møblene. Mens hun snakket, så merket hun at det ringte flere. Hun la på, og så at det var 3 ubesvarte anrop, og 4 nye meldinger. Alle ukjente nummer. "Shit, folk er virkelig ivrige på dette!" Før hun fikk lagt fra seg mobilen et lite øyeblikk, ringte det igjen.

Og slik fortsatte det i 20 minutter. Hun snakket med minst 3 forskjellige hvert minutt. 80% av de hun snakket med var utenlandske, og snakket veldig gebrokkent norsk. Noen til og med engelsk. Det var mange som sa de skulle ringe igjen senere og den neste dagen for å høre om møblene var gitt bort. Jenta sa motvillg OK. Alt for å kunne avslutte samtalen så fort som mulig.

Moren til jenta, som var besøk da, merka at dattera ble sliten, så hun bestemte seg for å svare på telefonen for henne. Jenta satt og skalv i senga. Aldri før hadde hun opplevd noe slikt. En jente som virkelig ikke liker å snakke i telefon, hadde tatt igjen 20 år med telefonsamtaler hun hadde unngått på 20 minutter. Magen knøt seg mer og mer. Hun fikk en litt forvirret blikk i ansiktet.

"Ehh..." sa hun etter en liten stund, "Jeg husker ikke hvem jeg har lovt bort hva til". Hun la seg ned i senga. "Det var en med russisk aksent... eller... var det han mannen som skulle ha bokhylla..?" Det knøt seg mer og mer i magen hennes. Hun begynte å skjelve litt. Moren så på henne og sa: "gå inn på finn, også sletter du annonsen. Da ringer det ikke flere". Jenta fikk gjort dette, og kunne endelig puste litt lettet ut. Da ringte telefonen igjen.

"Ja, vi nå på otsiden".

Jenta fikk sluppet dem inn. Det var visst tre russiske; en dame, en mann og en ung gutt. De gikk opp til loftet hvor hyllene stod. Først prøvde de å ta med seg alle tingene. Da måtte jenta bryte inn: "nei nei, hva var det dere skulle ha?" Damen, som var den eneste som snakket norsk, så på meg og sa: "vi hente alt". Jenta dro seg selv litt i håret. Dette var en situasjon hun var ekstremt ukomfortabel i - her hadde hun mistet kontrollen. "Var det dere som bare skulle ha bokhylla og hjørneskapet? Eller skulle dere bare ha kista?" Den russiske damen så forvirret på meg, før hun nikka på hodet. "Ja, den kiste..." Jenta så på kista. "... og bokhylle", fortsatte damen. "Nei", sa jenta, "det er feil. Dere skulle vel bare ha bokhylla og hjørneskapet?" Damen nikket, og mannen og gutten beynte å bære ned de to hyllene.

Jenta var litt nervøs. Var det riktig? For det å love noen noe, og da spesielt fremmede mennesker, også ikke kunne gjøre det, var et mareritt for henne. Akkurat da ringte telefonen igjen. Det var en mann i andre enden. "Jai hente bokhylle og hjorneskap" sa stemmen.

Jenta frøs. I noen sekunder fikk hun ikke frem et eneste ord. Hva hadde hun gjort? Hun prøvde å forklare situasjonen for mannen, men merka at han ble ganske sint. Jenta merka at tårene presset på. Dette var noe hun ikke orka. Men mannen i den andre enden mumlet et lite hade, og la på før hun fikk sagt noe mer.

Jenta satt bare og stirret inn i veggen en liten stund. Dette gjør jeg aldri igjen, sa hun til seg selv. Aldri! Da kom hun på at hun fortsatt hadde igjen en kiste som ikke noen hadde hentet. Var det egentlig de russiske som skulle ha den? Eller..?

Som et tegn fra himmelen ringte telefonen igjen. Det var en mann i den andre enden."Vi er her for å hente kista!"

What? Hadde jeg lovt den bort til en mann? Trodde det var en dame som jeg... nei, det kan være det samme!

Hun slapp de inn, og de fikk hente kista.

Da var marerittet over. Hun hadde mistet kontrollen helt. Folk var gretne og sure fordi de ikke fikk det de ville. Jenta ble stående der midt imellom alt og ville egentlig ikke såre noen. Hun hadde fortsatt knuter i magen, men måtte også le litt over hvor dumt det hele var.

For en idiot hun var.

Mot nye horisonter!

2009-08-11T02:59:00.000-07:00

I've got a turtle, a crocodile and a rat looking at me. Det er frustrerende. Men det er de eneste jeg har å snakke med i disse dager! Jeg har en plante også, men det er ikke like lett å få et svar ut av han. Derfor står han alene i et hjørne, mens de andre har fest midt i rommet. (Du må se bort i fra det faktum at den ene er en dørstopper, den andre er et kosedyr, og sistnevnte gnager i vei på de to første...) Rundt om kring står det kasser med ting og tang som jeg trenger, ikke trenger og ting jeg rett og slett ikke har klart å kvitte meg med! Og jeg har virkelig mye jeg ikke trenger! Det fant jeg ut denne uka. Og nå har jeg den store utfordringen med å finne plass til alt sammen i den nye leiligheten min! Og med min nye bestevenn, IKEA, så skal vi nok komme oss igjennom dette sammen!

Men et par essentielle ting mangler: et kjøleskap, en komfyr, en micro og, viktigst av alt, TV'n. Heldigvis så skal det komme i løpet av dagen, så jeg har fått streng beskjed om å holde meg innendørs, så jeg kan ta imot når det kommer! Fikk opp nettet i går, så jeg kan klare meg uten tv litt til. Men bare litt. Men i disse ensomme dagene så må jeg rette en takk til Ole som gav meg første sesongen av That 70s Show og Futurama! Timene bare fyker unna! Rart det der...

Tenk, sola skinner, og her sitter jeg; "Vent til de kommer med hvitevarene! De er her vært øyeblikk sikkert." Enda godt det er mange episoder på disse discene!

Nei, jeg får vel utnytte tiden litt og få rydda litt mer. Sa Elise, før hun satte seg godt ned i sofaen og satte på enda en episode med Futurama.

Hade litt!

Se, de ler av deg, Elise!

2009-07-01T12:40:00.000-07:00

Da var det gjort. Det har endelig (?) skjedd meg. Jeg trodde virkelig aldri det ville skje, men det gjorde det virkelig i dag. Midt i byen. Midt på den travleste gaten av de alle. Og ja, folk la merke til det også. Tenke seg til! Hvorfor?! Det var ekstremt unødvendig, men det skjedde uansett. Tror ikke jeg kunne gjort noe for å unngå det heller, når jeg tenker meg nøyere om. Nå som jeg endelig har satt meg ned og fått summet meg etter hendelsen, kan jeg se for meg hele hendelsen spilles om igjen og om igjen. Det er ingen tvil. Noe som jeg syns er veldig gøy å mobbe andre for, eller peke og le på andre av, har slått tilbake på meg. Og jeg syns det er urettferdig! Og det koster meg faktisk penger å få rettet det opp igjen! Ikke mye, akkurat, for jeg har mye av det hjemme, men vaskemiddel er dyrt i lengden, så kunne jeg spart meg for denne vasken, så kunne jeg ha vasket en ekstra omgang senere. Fy søren, altså.

Har du vanskeligheter for å følge tankene mine her? Vel, la meg ta det i korte trekk: jeg gikk nedover markens, minding my own business, som vanlig. Jeg og Lida går og fjaser, mens vi er på vei mot mcdonalds. Det er mange folk som går rundt oss, og musikken dundrer fra en scene i nærheten. Og det er nå jeg nærmer meg poenget: over oss flyr måkene. Fornøyde og glade etter å ha spist siste måltidet fra en søppeldunk i nærheten. Jeg titter så vidt opp og ser noe hvitt som daler ned rett mot meg. Ja, det har endelig skjedd meg: jeg har blitt bæsjet på av en måke. Jeg stopper opp foran Herlig Land for å prøve å fatte hva som nettopp hadde skjedd. Og det morsomste er, folkens, at det første jeg presterte å si høyt og tydelig , etter å ha ledd litt, var: "Hurra, jeg har blitt bæsjet på!".

Tror du kanskje det var noe måken prøvde å fortelle meg? "Unnskyld, men du går i dassen min"?

Vel, da kan jeg i hvert fall krysse av dette på listen min med uheldige hendelser ;) Fantastisk!

Helt på tur!

2009-04-24T09:18:00.000-07:00

Jeg hater å bli spurt om veien. Utenom det å spør om hjelp i klesbutikker, så er det noe jeg har høyest på hatlista mi. Ironisk nok så har jeg gått 14 år i speideren, så kart og meg burde være som erteris, bestevenner, tvillinger, siamesiske tvillinger, vi burde leve i symbiose. Men slik er det altså ikke. Jeg har hørt at nordmenn er det verste til å forklare veien. Den myten bekreftet jeg i dag.

For akkurat 34 minutter siden så ble jeg stoppet av et par dansker som trengte hjelp med å finne fram. Et stille skrik lød inni meg, men jeg gav danskene et vennlig smil, og prøvde gjøre mitt beste. Først og fremst så har jeg et lite problem med selve språket dansk. Dette uartikulerte, slurvete språket. Men siden jeg for ikke mindre enn en uke siden kom tilbake fra studietur fra Danmark, så burde mine danskkunnskaper være i tipp topp stand :P

Uansett, stedet de skulle fram til var Odderneshallen. For det først så visste jeg ikke at det var en hall som het det, for det andre så er jo jeg elendig på å forklare noe som helst. Jeg prøvde å ro meg litt inn til hvor det kanskje kunne være ved å bruke elimineringsmetoden: det er ikke badmintonhallen de mener og det er ikke gimlehallen de mener. Søren. Da er jeg like langt. De hadde et kart, eller et flyfoto som de hadde printet ut fra google earth. Det gjorde absolutt ikke ting noe som helst lettere! For det var ingen veinavn eller navn på bygninger i nærheten så jeg kunne snu kartet og få det i forhold til hvor vi stod. Ikke var universitetet på kartet heller, så da var jeg i hvert fall ute og kjøre. Men da jeg nevnte badmintonhallen, så sa de noe om at de skulle dit også, så da tenkte jeg at det ville være like greit å sende dem dit! Men for en som aldri har kjørt i kristiansand så var det ikke så enkelt heller. For den veien som ville være naturlig å kjøre fra gimlehallen, hvor vi stod, er nemlig en vei hvor kun busser og taxi har lov til å kjøre. For å komme dit du vil, så må du kjøre lange omveier... Jeg sa: kjør der, dere, alle de andre gjør det. He he. Selv om jeg ikke fikk hjulpet dem så mye, så smilte de og takket for hjelpen! Jeg smilte tilbake, og skyntet meg unna. jeg så meg ikke tilbake før jeg var trygt ute av syne.

Det som er så irriterende med å bli spurt om veien er at hvis du ikke klarer det, så går du og tenker på det resten av dagen. Og du går igjennom den elendige forklaringen om igjen og om igjen for å kanskje tenke ut en bedre måte du kunne ha sagt det på. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å finne ut hvor odderneshallen på et kart. Så nå vet jeg hvor det er i tilfelle noen andre dansker, eller andre idioter som kjører i et fremmed land uten kart, som trenger hjelp til å finne ut hvor odderneshallen er. Men altså, jeg vil helst ikke bli spurt! Så vet dere det!

Untill next time: hademmm!!

Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre...

2009-03-05T04:48:00.001-08:00

Det er egentlig veldig lite å finne på i Fetsund. Hvem skulle vel egentlig tro det med et så fett navn? ... oi oi... for et ordspill! Uansett; det har blitt mye alene tid på meg her i huset, siden alle er på jobb, og siden de ikke har vinterferie samtidig som sørlandet (de hadde faktisk for to uker siden! Sykt...). Men her er i hvertfall noen av tingene jeg har fylt tiden min med mens jeg har vært her:

Jeg måkte hele oppkjørselen av fri vilje! Det starta med at pappa spurte om jeg kunne fjerne den lille brøytekanten som hadde kommet etter at brøytebilen hadde kjørt forbi. Det gjorde jeg ganske fort, men var så godt i gang, at jeg tok alt sammen. Det snødde mer neste dag, så det var til liten nytte, egentlig.

Jeg var fast bestemt på å ta sit-ups hver dag, men etter dag 3 så "glemte" jeg det... Sofaen frista mer så tidlig på morningen...

Det er en ting jeg har tenkt litt på: dette med den nye grandisen uten paprika - den er jo kun ute på prøve til mai (eller noe..), men hvorfor ikke bare drite i grandisen med paprika (det er jo nesten flere som peller den av, uansett!), og heller satse på grandis uten paprika, og heller legge ved paprikaen i epose i esken? skjønner ikke at det ikke kan være en bra deal? Ja, ja, nostalgien av det hele, tradisjon, "den har alltid vært med paprika, du kan ikke ta den helt vekk!", osv. Det er bare en tanke. Du trenger ikke bli sur.

Jeg har endelig funnet ut hvor høy jeg egentlig er: 171. Det tok lang tid, med tanke på at jeg bare hadde en 15cm lang linjal. Så vet dere det!

Det har ligget et stort kakestykke innpakket i plastikk siden dagen jeg kom hit. Hvorfor har ingen spist den opp??!! Hvorfor må dere plage meg på den måten!!

Hvorfor går jeg ikke bare ut en tur?... Nettopp fordi det ikke er noe sted å gå til! Det finnes null og niks her. Dessuten er det slaps ute. Teite slaps.

Den eneste nyheten jeg har fått med meg denne uken er om den nye isen fra Henning-Olsen: IcePod. Apple kan nemlig komme med søksmål siden isen ser ut som en iPod og man kan laste ned en gratis sang ved kjøp av den, og de bruker uttrykket "download music". Det er ganske vittig! Jeg gleder meg til å spise den :D Les om det selv, hvis du vil ;)(http://www.dagbladet.no/2009/03/04/kultur/musikk/apple/ipod/hennig-olsen/5141795/)

Og jeg sier ikke feil når jeg tenker veldig mye på en ting, nemlig sjokolade. Andrea kan nemlig bekrefte dette. Kanskje jeg burde takke slapsen som ligger på bakken som hindrer min vei til butikken? Derfor hater (eller, som marita har lært meg: missliker sterkt) jeg denne kaken som ligger på benker og erter meg. Hadde den bare visst hvor heldig den er at jeg ikke har tatt den enda...

(... den lever nok ikke ut kvelden...)

Jeg har blitt flinkerer til å drikke mer vann! Er på rundt 7-8 store glass om dagen, men til gjengjeld så løpåer jeg jo på do konstant. Det går jo rett igjennom, vettu! I Form-bladet sa det skulle være godt for meg...! Arg!

Men ellers så hade tiden gått med å se mye på TV (helst viasat hvor det kun vises simpsons, family guy og futurama), og litt... ok, mye tid foran PC'n. Men til glede for de som ikke liker lathanser, så skal jeg på jobb de neste tre dagene.

Fornøyd? :P

Dagsformen anno 07.02.09

2009-02-07T13:36:00.001-08:00

Gratulerer, dette er et eksperiment i seg selv, og du får lov til å være med! Nå skal jeg lage et innlegg hvor jeg kun skal ha stikkordsetninger (bortsett fra denne delen som forklarer, selvsagt...). Jeg vet ikke hvor spennende det kan bli, men jeg improviserer! Det er det jeg er best til!

1...2...3.... start!

Sliten i henda, au, senebetennelse.

Konsert! au, senebetennelse.

Kvalm, for mye sjokolade.

Ubetalte regninger.

Naturalismen innhenter meg...

OK +

Har lyst på sjokolade... au, senebetennelse.

My head is saying fool forget him-

Ja, det var da leit'a?

My heart is saying never let go.

Kanskje jeg skal se en film? Sippe-film?

Forlatt av evigheten.

Hvorfor går ikke ting veien jeg vil?

Hvorfor hører du ikke etter?

Drama... Ibsen...

Hvor blir det av sjokoladen når jeg trenger den?!

Hvorfor svarer du ikke på meldingen?

Rett i dass!

Lord, I lift my hands...

On my own pretending he's beside me

Everything is under control

Nei...

Nå juger jeg...

Igjen...

Men hvem kan vel se forskjell?

Hvem bryr seg egentlig.

Tviler... Sterkt... Hjelp meg.

Snø! Glede!

Snart kommer sola og tar det vekk igjen.

Glede?

Jeg vil ha...

En spesiell.

After today!

...

Det sier jeg jo hver dag.

Den klassiske tregediestrukturen:

Innledning,

stigende handling,

høydepunkt,

fallende handling,

katastrofe.

AMEN

Til alle mine venner...

2009-02-05T13:41:00.001-08:00

Ok, det er noe jeg må få ut, så slipper jeg kanskje å få så mange spørsmål om det senere: de fleste av dere som faktisk beveger blikket inn på denne siden, vet om situasjonen med pappa. Helt siden august (faktisk to dager etter skolestart), så har jeg visst at pappa var syk. Men da var det kun snakk om en svulst bak øyet som lett kunne opereres bort, og så hadde legene funnet noen sorte flekker på leveren hans. På enkel norsk så betyr visst det at noe kanskje er galt. Greit, tenkte jeg. Litt kjedelig med slike beskjeder når man er såpass langt unna, men det virka ikke så alvorlig i starten som det skulle vise seg å bli utover skoleåret. For tiden gikk, og jeg fikk flere oppdateringer på hvordan det gikk med pappa. Svulsten bak øyet var ute, men da hadde legene visst oppdaget at det var snakk om kreft i leveren. Dette fikk jeg vite akkurat da Grease hadde premiere på TVnorge, så det ødela den kvelden jeg hadde planlagt med jentene. Legene visste enda ikke hvor alvorlig det var. Senere så var det snakk om at de kanskje kunne operere bort en del av leveren, og det ville da kanskje gjøre ting bedre. Overraskende nok så gjorde det ikke det, så det gikk enda litt mer tid. Jul nærmet seg, og pappa hadde visst da fått beskjed om at han måtte begynne på cellegiftkur. Enda et hardt slag i magen for meg, men nå virka ting i hvertfall litt lysere. Trodde jeg. For cellegiften har visst ikke hjulpet noe som helst, og pappa har fått beskjed om at han blir bare dårligere og dårligere. Nå går han bare og venter på å dø. Med tanke på at han hadde begynt på cellegift så hadde jeg store planer om å flytte til oslo til høsten, for å være nærmere han, men nå er det ikke sikkert at han lever så lenge, så nå vet jeg virkelig ingen ting om hva som skjer. Dette er noe som er ekstremt vanskelig for meg å snakke om, så uansett hvor mye folk sier at det er bare å komme å snakke (og det er veldig snilt av dere, og jeg setter veldig stor pris på at dere i det hele tatt bryr dere), så vil jeg faktisk ikke snakke noe om det. Jeg vil helst bare leve livet videre, og unngå å tenke på situasjonen mest mulig. Men for å være ærlig så er dette noe som spiser meg opp på innsiden konstant, men sier jeg noe om det vil jeg kun knekke sammen, og da er den dagen ødelagt. Jeg vil ikke ødelegge det jeg har her nede med at folk alltid skal se på meg og vite om dette med pappa.

Derfor skrev jeg dette innlegget. Og jeg håper at dere kan respektere det, og ikke gjore noe ut av det mer enn nødvendig. Er glad i dere alle som bryr seg om dette, men la meg takle dette på min måte...

To stand out!

2009-02-03T16:02:00.000-08:00

You gotta believe that

I got what it takes

To stand out, above the crowd

Even if I gotta shout out loud

'Til mine is the only face you'll see

Gonna stand out ...

'Til ya notice me

Enkelte ting som gutter og følelser blir aldri lett. En skulle kanskje tro det, med tanke på det ryktet som gutter har på seg at de er ganske enkle - men når det kommer til kjærleiken, så syns ikke jeg det er så veldig enkelt. Så alt for mange ganger har jeg vært forelsket i en, men så har det ikke gått. Og det har vært de gangene jeg har vært forelsket i noen jeg absolutt ikke kunne få. Vel, nå tror jeg at det snart skjer igjen. Eller, jeg vet det holder på å skje igjen. Jeg sitter her og gremmes over at jeg kan la meg selv være så dum og bare falle videre og videre, men jeg nyter de få stundene jeg har av å være skikkelig betatt av noen, og kose meg meg de sommerfuglene som svirrer litt rundt inni magen. Selv om jeg vet at det atter en gang kommer til å ende i tårer. Hvis ikke må jeg gjøre noe drastisk. Men jeg har lært meg selv å kjenne så godt at det er som regel de mest utavente som er de mest sjenerte når det kommer til slike ting. Gav det noen mening? Altså: jeg kommer ikke til å ta noen sjanser. Spesielt ikke når denne gutten liker en annen. Da er det bare å vike unna - Jeg har ikke sjans (veldig kjipt å tenke sånn hele tiden).

Jeg burde absolutt ikke gi noen flere detaljer, da kan det nesten bli litt for obvious. Men det er jo egentlig det som er så spennende! Det er jo egentlig derfor vi sier det til den største sladrehanken på skolen at man er forelsket i en gutt, og så si: "du må loooove å IKKE si det!" Selv om man innerst inne håper på at ved hjelp av jungeltelegrafen at han vil få vite det etterhvert. Og da skal jo han komme og si "takk, jeg i deg også". Enkelt og greit? ... ikke det? Jeg merker selv at jeg har vokst opp på disney-klisjeer, og håper på en som kommer ridende inn på en hvit hest og tar deg med. Det er en facebook-gruppe som heter noe så forklarende som: 'Disney has give me unrealistic expetations about Love'. Det er derfor vi jenter liker sånne filmer, fordi vi vet vi aldri kommer til å få det selv. Tenk før i tiden, da et blikk var alt, også var de gift uken etter. Den tiden da damene kun gikk i kjoler, og mennene gikk i supertrange thights og med lanse i beltet. Lanse tror jeg fikk mennene til å føle seg tøffere, og derfor tok de initiativet mer. Det er min teori. I dag går det kun på sveisen og klærne. Ingen lanse, men en hårvoks i lomma.

Men nå har jeg rota meg langt bort i ingenstedsland. Jeg har en tendens til bare å skrive, uten å tenke på tema eller en rød tråd. Jeg har tanker som hopper lang over sine stier, og har en tendens til å være litt forvirrende :-P Men det jeg tror jeg prøver å si er at en dag så er det min tur. Det er nemlig ikke så lett å være i et miljø hvor folk forlover og gifter seg i en aldrer av 20. Da blir man litt småstressa!

Det er i hvertfall godt å vite at jeg alltid har en som elsker meg :D HE loves me!

Latest news...

2009-01-31T13:51:00.000-08:00

Jeg har en tendens til å glemme ting innimellom. Jeg er spesielt flink til å glemme småting akkurat når jeg har gått ned trappen til gangen, for så å måtte gå opp igjen for å hente det jeg glemte. Dette gjentar jeg gjerne et par, tre ganger før jeg i det hele tatt kommer meg ut av døra. Litt slitsomt til tider, men litt morsomt når noen av de andre jenten sitter i stua på toppen av trappen og sier "ja, se der kom hun opp igjen, ja; hva har hun glemt nå?". Det er litt av sjarmen jenter, det er derfor dere liker meg ;)

Uansett, jeg er også flink til å glemme hva som har skjedd sånn et par dager tilbake i tid. Og det skjer titt og ofte at jeg rett og slett ikke kan huske hva som skjedde dagen før. Da blir jeg nødt til å sette meg litt ned, og tenke nøye tilbake over stegene mine. Dette kan gjerne ta litt tid, så sett på TV'n eller litt musikk i mellomtiden. Eller, ikke TV'n, da begynner jeg bare å se på den, og da glemmer jeg helt hva det var jeg skulle gjøre. "Men, Elise, da", tenker dere nok nå, "du kan da skrive alt dette ned i den 7.sansen din?" Det kjipe er at jeg faktisk har en 7.sans, men jeg glemmer å skrive ting ned i den. Hva er så vitsen?

Men et lyspunkt er at jeg har kalender på mobilen, men det er ikke mye som kommer inn på den. Den holder i hvertfall verdenen min roterende, og jeg slipper alt for mange strenge pekefingre mot meg og for mange hyttende never i min retning. Men før jul så hadde jeg "de grusomme 5 ukene". En periode i livet mitt som jeg ikke husker noen ting av: mobilen var på reperasjon. Jeg var helt lost, og kunne ikke legge noen planer i det hele tatt. Jeg husker ikke en gang når det var! Så krise var det!

Nå kom jeg til å tenke på en film jeg ikke har sett på lenge. Har den på DVD, men den husker jeg jo selvfølgelig ikke hvor jeg har lagt! Så da kan jeg bare glemme å se den...

Søren, nå virker det kanskje som om jeg er litt 'dum'. "Hahaha!" Tenker dere nå. "For en idiot denne jenta er! Ikke rart hun går på drama...". Derfor så vil jeg vri om på flisa og se hvor mye jeg husker?! Altså: Jeg kan mitt eget fødselsnummer og kontonummeret mitt. Jeg kan hele sonate 18, av Shakespeare. Jeg kan dessverre ikke hele Terje Vigen, som Katrine snart kan, men det var jo ikke det som var poenget! Tilbake til meg her: jeg kan sitere så og si hele Løvenes Konge. Jeg kan overraskende mange sangtekster. Jeg kan de fleste reklamene på TV. Si en, så kan jeg sikkert spille den for deg! Jeg kan navnet på en god del hunderaser. Jeg kan det fonetiske alfabetet, og jeg kunne morsealfabetet en stund, men det har selvfølgelig klart å gå i glemmeboken (jeg husker at jeg skrev en stund dagbok med morsealfabetet. NERD. Hahaha!). Og jeg kan telle fra en til ti på kinesisk!

Dette er heldigvis ikke det eneste jeg kan, men jeg har virkelig ikke hele livet på meg til å skrive ned alt jeg kan. Det er virkelig mer ved meg enn dette! Håper du ikke glemmer det ;)

Tanker en regnfull dag...

2009-01-18T03:03:00.000-08:00

På utsiden så regner det. Ikke sånn koselig regnvær, som jeg liker, men sånn surt. Derfor satte jeg meg ned foran pc'n. Den er grei å ha. Spesielt i surt regnvær. Kom også til å tenke på en sang som jeg har blitt veldig glad i. Hørte den for første gang i starten av desember i anledning produksjonen vi hadde i klassen før jul. Den skulle egentlig brukes som et moralsk poeng i "sutrekoret", selv om det ikke hadde noe med saken å gjøre. Men den har også fått en litt større betydning i livet mitt nå med tanke på at pappa er syk. Det er noe som er veldig tungt for meg, men det nytter ikke å gråte og være lei seg hele tiden for dét. Det fikk jeg bekreftet ved denne, veldig enkle sangen som ble skrevet av Charlie Chaplin i 1936 til "part talkie-filmen" Modern Times.

Det er veldig sant det som sies i teksten...

Smile though your heart is aching
Smile even though it’s breaking
When there are clouds in the sky, you’ll get by
If you smile through your fear and sorrow
Smile and maybe tomorrow
You’ll see the sun come shining through for you

Light up your face with gladness
Hide every trace of sadness
Although a tear may be ever so near
That’s the time you must keep on trying
What's the use of crying?
You'll find that life is still worthwhile
If you just smile

Hør gjerne hele sangen på youtube, sunget av Josh Groban: http://www.youtube.com/watch?v=3mQemN0IseA

Eventyr i Markens

2009-01-17T09:05:00.001-08:00

Det var en gang en liten gutt ved navn Gustav. Han satt som vanlig i sin oppbevaringsboks på rutebilstasjonen i Kristiansand by, og tittet ut på alle menneskene som gikk forbi. Tenk på alt det de har opplevd i sitt liv, tenkte Gustav. Åh, hva jeg ikke ville gjort for å kunne oppleve alt det som de opplever der ute i den store verden! Han sukket litt for seg selv der han satt og dinglet med føttene sine utenfor kanten. Det var langt ned, og hvis han hadde hoppet ut, så ville han nok ikke ha klart seg. Skulle ønske noen kom for å hente meg og ta meg med ut på eventyr, sa Gustav stille for seg selv. Akkurat da kom det en nydelig jente gående mot oppbevaringsboksene, og hun fikk øye på den lille gutten som satt for seg selv i den største boksen. ”Men kjære deg”, utbrøt hun ”hvorfor sitter du her helt alene i den kalde boksen? Kom, la meg ta deg med ut på eventyr!” Gustav tittet opp på denne jenta, og smilte. ”Jeg heter Mari, hva heter du?” Spurte hun. Gustav introduserte seg og hoppet opp i armene hennes av glede! De gikk ut døra på rutebilstasjonen, og det første Gustav så var en statue av Kong Olav. Han ble veldig fascinert av denne store mannen der han stod så flott på en stor stein og tittet utover havet. Gustav stilte seg opp ved siden av han, og gav salutt akkurat som kongen også gjorde. Han så helt lik ut. Mari bekreftet at det var veldig vanskelig å se forskjell på de to. ”Dere er like kjekke”, sa hun. Gustav rødmet, og tok Mari i hånden.” Kom, la oss gå opp i Markens”, sa han. De sa hade til Kong Olav, og vendte eventyrlysten i en ny og spennende retning.

I Markens var det mange mennesker. Mange forskjellige og spennende mennesker. Men før han hadde rukket å hilse på alle sammen, så la han merke til en spennende stein som stod i veien. ”Oi, hvem ville satt en så sin stein midt i veien på den måten?” Mari tittet litt på steinen og kunne si at dette var kunst av en stor kjent, norsk kunstner. Gustav syns dette var en veldig morsom stein å leke i, så Mari hadde nesten problemer med å få løsrevet han fra den. Men akkurat da kom en venn av Mari forbi. ”Hei, Mari”, sa den nye jenta. ”Hei, Lida”, svarte Mari, ”du må hilse på min nye venn, Gustav!” Lida tittet litt ned og fikk øye på en liten hånd som stakk ut av steinen. Hun tok tak i den og hilste høflig. ”Hyggelig å hilse på deg, Gustav ”, sa Lida. Gustav var nesten for opptatt til å hilse tilbake, så gøy hadde han det! Men så plutselig fikk han øye på noe nytt. ”Hva er det?”, ropte han og holdt nesten på å løpe fra Mari og Lida. Han stoppet ved en telefonkiosk. ”Her kan du ringe andre mennesker, hvis du vil”, sa Mari. Gustav nesten hoppet av glede der han stod. ”Jeg vet hvem jeg vil ringe til! Kong Harald! Han har jeg sett så mye på forsiden av avisen. Ser ut som en veldig hyggelig mann.” Både Mari og Lida kunne bekrefte at det var han. Så da tok de en telefon til kongen. De lo godt av vitsene hans, og snakket om alt fra fiskebolle i hvit saus (som er kongens favorittrett), og til små biller som kravler på bakken. Etter en halvtimes tid så Mari på klokka: ”oi, vi må komme oss videre! Det er mye mer å se av Markens!”

De gikk videre på sin ferd, og kom til å svinge inn i en bokbutikk. Her var det mye spennende å se på, syns Gustav. Han gikk litt rundt og fikk se en bok som han gjerne ville se litt nærmere på. Den handlet om første verdenskrig. Det var en stor bok, så han fikk litt hjelp av Lida til å ta den ned. Her var det mange fine bilder, men mange av dem var litt skumle også. Gustav turte ikke se på noen av dem en gang. ”Ja,” sa Lida, ”tenk sånn var det før i tiden”. Gustav titta forskrekka opp på henne. ”Var det virkelig sånn før i tiden? Åh, jeg er glad for at jeg ikke lever før i tiden!” Lida lo litt og sa at hun også var veldig glad for det! Plutselig så Gustav at Mari ikke var å se. Han ropte på henne, og kunne heldigvis høre en stemme som svarte fra musikkavdelingen. Det stod Mari og hørte på musikk. Det ville Gustav også prøve! Han fikk headsettet på hodet, det var litt for stort, men det gikk akkurat. Men det gikk ikke lang tid før han ble distrahert igjen; ved siden av han stod et piano. Han ble nærmest hypnotisert av dette vakre instrumentet, og satte seg ned ved det. ”Dette er et piano”, sa Mari. ”Du kan sikkert få lov til å spille litt på det!” Gustav trykket litt forsiktig på tangentene. Det kom en veldig fin lyd ut av dem. Han fortsatte litt til og trykket både på de sorte og de hvite tangentene. Både Mari og Lida sa at han var veldig flink til å spille. ”Kanskje du kan gi ut plate en gang?” sa Mari. Gustav ble igjen litt flau. ”Men da må du nok få noen nye klær, ” sa Lida, ”en artist i dag har veldig kule klær.” Gustav tittet ned på den stripete buksa si og den røde genseren sin. ”Men jeg har aldri hatt noen andre klær før,” sa han forsiktig. ”Da var det på tide,” sa Mari. ”Vi blir nok nødt til å ta oss en tur på H&M!” Begge jentene ble veldig begeistret for ideen, og nærmest løp ut døra av butikken.

H&M var et stort sted hvor det var mange kule klær. De to jentene var så fullt i gang med å finne seg noen nye klær, at de nesten hadde glemt at Gustav var med dem. ”Du får se deg litt rundt, Gustav,” sa Lida, der hun stod og fordypet seg i noen gensere som hang på veggen. Gustav så med en gang en genser hans likte, og gikk rett bort for å prøve den. Det var en fargerik, stripete genser, men han skjønte fort at den nok var litt for stor for han. Men han ville veldig gjerne vise den fra for Mari for dét. Han gikk til prøverommet hvor Mari hold på å prøve noen klær selv. Han prøvde å lukke opp døra, men der ble han stoppet ganske fort. ”Nei,” ropte hun, ”du kan nok ikke komme inn hit mens jeg skifter!” Hun smalt igjen døra rett foran nesa på Gustav. ”Hmm..”, tenke Gustav, ”det var kanskje ikke så lurt.” Han satte seg ned sammen med Lida som også satt utenfor døra og venta. ”Du Gustav,” spurte hun, ”begynner du å bli litt sulten?” Gustav tittet ned på magen sin, og kunne tydelig høre litt rumling innenfra. ”Det virker sånn”, sa han. ”Da syns jeg vi burde ta oss en tur på kafé!” Lida reiste seg fort opp fra der hun satt og fikk revet Mari ut av prøverommet; ”Vi er sultne”, sa hun. Mari var egentlig sulten hun også. ”Jeg får heller komme tilbake hit igjen på mandag”.

De gikk litt videre nedover Markens og fant en koselig kafé. Der inne møtte de også tilfeldigvis en annen venninne som hadde noen ledige plasser ved seg. ”Sett dere her”, ropte den nye jenta, idé de kom inn døra. De fikk satt seg ned og kledd av seg. Det var flaks at de kom innendørs for på utsiden så hadde det begynt å regne. ”Hei, jeg heter Elise”, sa den nye jenta og hilste på Gustav. Gustav ble veldig glad, og følte seg veldig stolt over å kunne sitte med tre jenter, så han bestilte kakao til dem alle og seg selv. Han begynte også å fortelle en historie om en kjempestor hund som hadde tatt tak i han og nesten spist han opp. Det var visst en veldig, veldig stor hund, og Gustav viste tydelig med hendene sine hvor stor den var. Mari og Elise ble veldig skremte, men var glade for at det hadde gått så bra med han. De spiste og koste seg videre, og hadde det veldig hyggelig.

Etter en liten stund, når de nærmet seg slutten på kakaoen og maten, så virket Gustav litt bekymret. Mari spurte hva som var galt. ”Tenk,” sa han, ”når vi er ferdige her så må jeg tilbake til oppbevaringsboksen min, og da får jeg aldri se dere igjen!” Mari, Lida og Elise syns dette var en veldig trist tanke, og ble plutselig litt triste de også. Men så sa Mari: ”men du trenger ikke gå tilbake til rutebilstasjonen, for du kan jo bli med oss hjem!” Ja, for tenk, både Mari og Lida bodde i samme hus, og der var det masse plass til en til! Gustav ble så glad, og gav Mari et kyss på hånda som takk. Nå kan jeg leve lykkelig resten av mitt liv, takket være dere!

Og de levde lykkelig alle sine dager! Snipp, snapp snute, så var det eventyret ute.

Hamskifte...

2009-01-15T15:45:00.000-08:00

Ja vell...

Da var tiden inne. Klokka var 09.00 tidlig mandag morra. Jeg stod utenfor øyeoptikeren i markens og tvang meg selv nærmest inn døra. Jeg hadde bestilt en synstest, noe som jeg har måttet mane meg opp til ganske lenge for å gjennomføre. Alle hadde briller som jobbet der. Jeg følte meg nesten litt utenfor. Ja ja, sukket jeg for meg selv, dette er det første voksne valget du har gjort på lenge. Jeg var veldig stolt av meg selv. Det skal sies! En hyggelig mann tok meg med inn på et rom og henviste meg til en stol. Jeg fikk lese mange morsomme bokstaver på en vegg, fikk en stor hvit greie plassert foran hodet mitt med to små hull i. "Er de sorte små flekkene på veggen sterkest og sortest nå.... eller nå", spurte den snille mannen, mens han vred på noen glass. "nå!" svarte jeg. Stolt var jeg der jeg satt. så blendet han meg litt med noen lys, jeg fikk lese noen flere bokstaver, og til slutt satt vi igjen med noen overraskende resultater. "Når var det du sa du begynte å merke at du så litt dårlig?" Spurte mannen. "Ehh... videregående?" Svarte jeg. "Vell ", fortsatte han, "du har klart å opparbeide deg veldig skjeve hornhinner, så du blir nok stuck med å gå med briller hele tiden, viktigst er når du skal kjøre bil".

damn....

Jeg gikk ut fra optikeren med et lite sukk.

Noen dager senere, 3 dager, for å være eksakt, sitter en ny og oppgradert versjon av Elise, med briller, foran PC'n og prøver å starter en blogg. Dette er som et hamskifte i mitt liv. Jeg har tatt steget ut i verden og tatt et skikkelig valg. Et voksent valg (ÆSJ! jeg vil aldri tilstå noe som helst!).

Men jeg ser lyst (og bedre) på fremtiden. Jeg har ikke noe annet valg... crap...

WOW... jeg overrasker meg selv

2009-01-15T07:24:00.000-08:00

Neimenn, hei!
For å være ærlig (som det står i tittelen), så er vel kanskje dette den tredje kontoen min her. Det betyr at jeg ikke er så flink til å opprettholde en blogg! hmm... hvordan valgte jeg å løse det problemet - jo, ved å opprette ENDA en (som jeg kanskje kan huske adressen på for en gangs skyld..!), og prøve på nytt!

Hurra for meg!

Men nå må jeg faktisk gå og trene! Helsen kaller!

hademmmm!