Ok, det er noe jeg må få ut, så slipper jeg kanskje å få så mange spørsmål om det senere: de fleste av dere som faktisk beveger blikket inn på denne siden, vet om situasjonen med pappa. Helt siden august (faktisk to dager etter skolestart), så har jeg visst at pappa var syk. Men da var det kun snakk om en svulst bak øyet som lett kunne opereres bort, og så hadde legene funnet noen sorte flekker på leveren hans. På enkel norsk så betyr visst det at noe kanskje er galt. Greit, tenkte jeg. Litt kjedelig med slike beskjeder når man er såpass langt unna, men det virka ikke så alvorlig i starten som det skulle vise seg å bli utover skoleåret. For tiden gikk, og jeg fikk flere oppdateringer på hvordan det gikk med pappa. Svulsten bak øyet var ute, men da hadde legene visst oppdaget at det var snakk om kreft i leveren. Dette fikk jeg vite akkurat da Grease hadde premiere på TVnorge, så det ødela den kvelden jeg hadde planlagt med jentene. Legene visste enda ikke hvor alvorlig det var. Senere så var det snakk om at de kanskje kunne operere bort en del av leveren, og det ville da kanskje gjøre ting bedre. Overraskende nok så gjorde det ikke det, så det gikk enda litt mer tid. Jul nærmet seg, og pappa hadde visst da fått beskjed om at han måtte begynne på cellegiftkur. Enda et hardt slag i magen for meg, men nå virka ting i hvertfall litt lysere. Trodde jeg. For cellegiften har visst ikke hjulpet noe som helst, og pappa har fått beskjed om at han blir bare dårligere og dårligere. Nå går han bare og venter på å dø. Med tanke på at han hadde begynt på cellegift så hadde jeg store planer om å flytte til oslo til høsten, for å være nærmere han, men nå er det ikke sikkert at han lever så lenge, så nå vet jeg virkelig ingen ting om hva som skjer. Dette er noe som er ekstremt vanskelig for meg å snakke om, så uansett hvor mye folk sier at det er bare å komme å snakke (og det er veldig snilt av dere, og jeg setter veldig stor pris på at dere i det hele tatt bryr dere), så vil jeg faktisk ikke snakke noe om det. Jeg vil helst bare leve livet videre, og unngå å tenke på situasjonen mest mulig. Men for å være ærlig så er dette noe som spiser meg opp på innsiden konstant, men sier jeg noe om det vil jeg kun knekke sammen, og da er den dagen ødelagt. Jeg vil ikke ødelegge det jeg har her nede med at folk alltid skal se på meg og vite om dette med pappa.
Derfor skrev jeg dette innlegget. Og jeg håper at dere kan respektere det, og ikke gjore noe ut av det mer enn nødvendig. Er glad i dere alle som bryr seg om dette, men la meg takle dette på min måte...
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar